Etter å ha knødd sekkene den lille bilen, noe som har begynt å bli vant til, og vi tar en offisiell hei og forteller hvor glad vi er for at hun stoppet for oss. Sammol gir henne blomsten og forteller henne 
hvordan den skulle gi oss haik. Ser på henne at hun er litt skeptisk til den tanken og lurer sikkert på hvordan hippie-blomstelskere hun har plukket opp med nå.
Anne er i tidlig 20-årene med en grei forståelse av det engelske språket, så Sammol starter med den samme fortellingene sin som jeg nå begynner å bli altfor ganske vant å høre. Nok en gang så klarer han å trollbinde våres sjåfør for idag med reisen uten å bruke noe penger, selv på mat. Og hvordan han ble nesten bura inn i Spania i starten av reisen. Jeg sitter godt plassert ved sekken min i baksetet hvor jeg nå skjønner at dette er den eneste haiken vi trenger idag og at vi kommer oss langt idag, noe som ikke har vært tilfelle før for meg.
I og med at vi ikke hadde planlagt å komme til Paris så raskt, så har vi heller ikke ordnet oss noen soveplass der heller. Å finne teltplass i tjukkeste Paris er ikke aktuelt. Så Sammol prøver å få kontakt med en som hadde lovet han losji neste gang han var innom byen. Hvis han ikke får noen svar, så har vi ingen annen mulighet enn å haike oss ut av Paris for å finne et egnet sted å slå opp telt. Men etter litt sier Sammol at kontakten hans var litt skeptisk til å losjere oss siden hun ikke vet hvem jeg er. Så han skriver bare til kontakten at jeg er fotografen hans som følger han, så da gikk det plutselig greit uten noe om og men. Supert, da har vi husly i Paris.
Ser bare på skiltene at Paris nærmer seg. Av en eller annen grunn så virker ikke det så spennende. Paris, en fantastisk by i både omfang og stemning er en by jeg allerede har vært innom både en og to ganger før. Sist var bare for noen uker siden, så jeg har blitt litt vant til byen, selv om jeg ikke har fått med meg en brøkdel av hva byen har å tilby.
Omgivelsene endrer seg fort fra åkre og grønne jorder til nabolag og høyere bygninger, og Paris er godt innenfor rekkevidden. Anne som ikke har vært i Paris så ofte, er litt usikker hvor hun skal kjøre, så det blir litt tilfeldig hvor vi kommer inn i byen. Men det er noe vi er relativt ganske vant til. Vi sier at vi bare kan hoppe av inne i byen. Hvor bekymrer vi oss ikke mye om. Idet vi har fått ut sekkene og sier farvel og alt det der, kommer hun med to billetter til metroen som vi kan bruke. Kan ikke si noe annet en de to små papirlappene vil spare oss for mange timer med gåing.
Vi finner metroen, vi har fått navn på stasjonene, vi går ned i undergrunnen, vi er på Porte de st-cloud, vi bytter bane på Michel-Ange Molitor, vi setter kursen mot S’evres Babylone, vi er framme etter 10 stopp og 20 minutter senere, vi går til parken rett utenfor metroen og venter på Chloe, som tør å gi husly til oss.
