Den franske gjestfriheten
Torsdag 18. Mars.
Vi sto opp, teltet pakket ned, frokosten unnagjort og klar til en ny dag med haiking. Da vi skulle gå, kom det en eldre mann som passet på huset mens de andre var bortreist og spurte oss om vi hadde fått i oss frokost og om alt var bra. Joda, vi hadde fått i oss mat og alt var vel. Og når vi skulle til å gå igjen, så sa han at han kunne kjøre oss til utkanten med en noe ujevn engelsk. Overrasket var vi, at vi hadde fått haik før vi i det hele tatt hadde kommet oss på veien. Vi sa at det ville være kjempeflott og applauderte hverandre med tidenes raskeste haik. Mens vi lempet sekkene i bilen, hadde han hentet noe pålegg og lettere mat som vi kunne forsyne oss med. Dagen våres hadde såvidt begynt, og vi hadde allerede fått haik og forsyning av mat. Dette måtte jo bare bli en fantastisk dag!
Mens han kjørte oss, bladde han i en fransk-engelsk lommeparlør så han kunne snakke litt med oss. Han fortalte litt om den lille byen og at han drev å solgte blomster, tror vi. Og at eksospotta var synderen i de rare lydene vi hørte når vi kjørte over noen humper.
Klokken var nå 11, og vi hadde plassert oss i utkanten av Montendre. Idag gikk haikene som en lek. Etter noen småhaik havnet vi i Angouleme, 75 kilometer fra Montendre. Havnet på nordsiden av byen, noe var bra, siden vi ikke hadde noen planer om å være der. Klokken var nå rundt fire, og trafikken gikk unna da de fleste var ferdig på jobb. Bra det tenkte vi og trodde at det ville ikke være noen problemer med å få haik. Vi tenkte at det ville være litt artig hvis vi skrev London på skiltet vårt. London var jo ikke lenger enn 900 kilometer unna. Hva visste vel vi. Kanskje det var noen som skulle den retningen. Den eneste responsen vi fikk av alle bilene som passerte oss var flirende ansiktsuttrykk. Noen stoppet til og med for å si et eller annet på fransk. Vi antok at det var noe ala at vi var helt tulleruske som ville så langt med et smil rundt munnen.
Etter vel en time med smil i vår retning begynte det å regne smått. Litt småregn er ikke så farlig, med mindre man potensielt vil være ute i flere timer. Så vi måtte bare flykte til nærmeste bru noen hundre meter unna og prøve lykken der. Men som Sammol tidligere har erfart, så er det bortimot umulig å få haik når det regner. Noe som skulle vise seg sant. Og dunsten av McDonald’s passerte velplassert under brua, til Sammol’s forergrelse. Mørket begynte å legge seg over oss, så vi hadde ikke noe annet valg enn å kapitulere til den lille skogen ved siden av og slå opp telt.
Jakten på de edle dråpene
Fredag 19. Mars.
Primustanken til Sammol var tom. Og siden jeg er morgenfuglen av oss, så tok jeg på meg oppgaven å få tak i bensin så vi kunne lage oss frokost. Med litt skepsis i hvordan jeg skulle smiske til meg bensin uten å virke som en blakk boms gikk jeg til bensinstasjonen like ved for å prøve lykken. Vel plassert noen meter fra pumpene hvor jeg hadde bra utsikt til pumpene så jeg kunne se om bilistene fylte på bensin eller diesel. Etter vel femten minutter senere hadde vel en håndfull bilister fylt på tanken sin med diesel. Ikke en eneste bensinbil nei. Så ser jeg en litt eldre kar ta opp den grønne pumpa, som inneholder bensin starter å fylle på. Jeg øyner muligheten til å få smisket til meg bensin så frokosten idag kan bli en realitet idag og prøver å spasere passe rolig uten å virke alt for desperat. Åpner med «bonjour, parle inglis?», som jeg har snappet opp av Sammol. Risting på hodet og noen franske gloser møter meg. Ok, får vel prøve med noen form for tegnspråk mens jeg snakker sakte på engelsk, vel vitende at det egentlig ikke har noen hensikt. Men å gestikulere med hendene i stillhet virker tåpelig. Han ser på meg med uforstående øyne mens jeg peker på bensinpumpa han holder og primusen jeg holder. Jeg vet at jeg ikke ser ut som en boms, men ansiktsutrykket hans påstår det motsatte. Han ser fortsatt intetforstående på meg mens han setter pumpa på plass. Jeg bare takker høflig for meg og vender tilbake til speideplassen min.
Noen minutter senere ser jeg en yngre velkledd mann kjøre inn. På grunn av bekledningen og alderen hans antar jeg at han kan engelsk. Bilen er en Peugot 306, en ganske vanlig bil i Frankrike, så jeg bare satser på at han skal ha bensin. Går bort til han og starter med den samme regla, «bonjour, parle inglis?». Han svarer tilbake på engelsk. Fantastisk! Men får til svar at han skal fylle på diesel. Skuffet ser jeg på han, mens han foreslår at jeg burde gå til en annen bensinstasjon hvor det er mer trafikk ifølge han. Bare 500 meter lenger nede. Ok og takk for tipset sier jeg og begynner å gå nedover. Fra dagen før da vi gikk den strekningen kunne jeg ikke huske noen bensinstasjon, men igjen så var jeg ikke på utkikk etter en heller, så jeg tok sjansen.
Det var en sjanse jeg ikke skulle ha tatt. Etter vel 15 minutters gåing og ingen bensinstasjon i sikte konkluderte jeg at han bare skrøna, eller er bare utrolig dårlig i å bedømme avstander. Så da bar det tilbake hvor jeg først var. Etter sikkert 20 minutters venting og 10 dieselbiler senere ser jeg en jente stå utenfor bilen ved pumpa. Hun stod vel der i flere minutter før noe skjedde. Jeg ventet i spenning om hun skulle velger gul eller grønn. Det ble grønn! Så på ny gikk jeg i en rolig gange uten å virke desperat. Åpningsspørsmålet unnagjort og fikk et hoderist til svar. Vel, tid for tegnspråk igjen. Mens jeg viser tommelen for haiking og trekant for telt, peker på primusen mens jeg stammer fram noen gloser i håp om at hun skjønner hva jeg mener. Tror usikkerheten hennes kom meg til gode. Hun turte vel ikke noe annet enn å gi meg en halvliter med de gylne dråpene. Jeg takker og bukker for generøsiteten hennes og vender tilbake til teltplassen våres så jeg nok en dag får i meg frokost bestående av pasta.
Under ei bru, igjen
Angouleme var nå bak oss. En liten haik på noen kilometer hadde fått oss ut av byen, og mens vi kjørte ut fra motorveien ved en rasteplass, så vi en annen haiker som plasserte seg ved motorveien med tommelen opp. Før vi rakk å komme oss ut av bilen, hadde en trailer stoppet for han og tatt han med. Å haike alene er praktisk da man har sjans å haike med trailere, siden de bare har en ekstra sitteplass. Velplassert ved utkjørselen til motorveien sto vi optimistike. Halvtimen gikk, og vi hadde ikke kommet oss noe lenger. Politiet kom kjørende over veien og sa at vi ikke kunne stå der. Vel, var ikke mye vi kunne gjøre. Turde heller ikke å ta sjansen å haike igjen der, tilfelle de ville komme tilbake. Og da ville det nok blitt bot på oss.
Så vi gikk til rasteplassen og forstod at her kunne vi ikke stå. Var ytterst få biler som passerte oss der. Etter en liten sjekk på kartet fant vi ut at vi skulle prøve lykken etter neste bygd. Noe som innebærte en times gåing. Vi hadde ingen valg, så det var det som måtte til. Vel på andre siden av begynte det å regne smått. Vi søkte tilflukt under en liten bru som var like ved utkjørselen til motorveien. Etter to kalde timer innså vi at vi ikke ville komme oss noen vei idag mens det regnet.
Søkte ly i skogen like ved. Sammol, med sitt enkle telt hadde fått satt det opp før jeg såvidt hadde kommet igang. Jeg skylder på at han har gjort det i snart et år og teltet mitt har tre stenger mot hans ene. Finner ut litt senere at edderkoppene liker teltet våres. Når jeg åpner teltet etter å ha ligget inne en stund får jeg øye en en tommelstor edderkopp som har begynt å spindle nettet sitt rett over inngangen min. Knipser den bort og er glad for at jeg ikke har noen store hull i teltet hvor de kan krype inn. En lettere middag følger før vi sier natta altfor tidlig.
