De frivillige
Han som endelig stoppet for oss, skulle ikke så langt. Bare til Montendre, en liten bygd som var 15 kilometer unna. Det var mer enn bra nok for oss. Hadde blitt ganske lei av å vente på dette stedet nå. Så hver kilometer vi bevegde oss var fantastisk. Fikk aldri navnet på han, men han var en mann nærmere 40, og jobbet som massør. Noe som er ganske vanskelig å drive på med i Frankrike, siden det ikke er så vanlig å ta massasje her.
Etter at Sammol hadde forklart prosjektet hans og formålet med haikinga, nevnte sjåføren at han skulle til et hus hvor det kom folk fra hele verden for å jobbe som frivillig. Og hvor vi kanskje kunne overnatte hos, eller i det minste si hallo. Vi syntes at det ville være litt gøy, så vi slo til på tilbudet. Like innenfor bygda, som ikke var større enn rundt 2000 innbyggere, kjørte vi inn til huset hvor vi ble mottatt med en lunken velkomst. Vel, de var midt i en av de ukentlige møtene deres, så de var vel litt opptatt med sitt. Etter møtet ble vi å snakke med to jenter som var fra Tyskland. De hadde vært her i noen måneder, og trivdes her. Etter litt fram og tilbake med introduksjonene, kunne de fortelle at de var 12 frivillige i huset. Fra Canada til India. Dog, flesteparten var fra Frankrike. Vi lurte litt på hva de frivillige gjorde seg frivillige til. Etter litt forklaring forsto vi egentlig bare at de vasket huset fra 09-12. så var det lunsj, så egne aktiviteter. Javel tenkte vi. Enkelt og greit det.
Fikk en omvisning i den såkalte hagen, som så mer ut som en slagmark. Fikk vite at den hadde sett ut mye verre, noe vi nesten tvilte litt på. Bak huset drev de å plantet diverse grønnsaker og slikt. Og bak der igjen var det en liten bambusskog hvor en gjeng med småunger lekte tarzan. Huset i seg selv var en stor to-etasjers av gammel standard.
Hadde blitt litt sent, så vi spurte sjefen i huset, Ivan, om vi kunne slå opp telt i bak huset. Det var helt i orden det. Supert det, slapp vi å løpe gjennom bygda for å finne teltplass for kvelden, og haiking på denne tiden ville neppe ført til noe. Alle i huset skulle reise på skitur denne dagen og være borte i flere dager, men var fortsatt greit at vi slo opp telt i hagen. Ross, noe 60 år fra Canada hadde kommet til Frankrike for å lære fransk, og ikke å stå på ski. Så han skulle bli igjen til dagen etterpå, hvorpå han skulle reise litt i Frankrike mens resten var på tur. Etter at vi hadde fått slått opp teltet og de frivillige hadde reist på tur, inviterte Ross oss på pizza og vin. Etter at vi hadde vært i sentrum og hentet oss vin og pizza var vi tilbake i huset og fortærte en av de beste pizza’ene jeg har smakt på lenge. En absolutt fin avslutning på en hard dag.
