Paris baby, Paris

Etter å ha knødd sekkene den lille bilen, noe som har begynt å bli vant til, og vi tar en offisiell hei og forteller hvor glad vi er for at hun stoppet for oss. Sammol gir henne blomsten og forteller henne

Universets blomst

Lørdag 20. Mars.
Etter en natt i edderkoppskogen var vi på veien igjen. Godt opplagt etter en ufrivillig lang morgen takket være det fine regnet som fortsatt var i gang fra dagen før. Dagen starta som de fleste teltdagene, stå opp, vekke Sammol, gå tilbake i teltet å vente på at Sammol skal våkne, vekke han enda en gang, lage frokost og pakke ned. Klokken nærmet seg 12, noe som ikke var så ideelt med tanke på at vi var utenfor en veldig liten bygd som ikke tilsa god gjennomtrekk av biler.

Angouleme and beyond

Den franske gjestfriheten

Torsdag 18. Mars.
Vi sto opp, teltet pakket ned, frokosten unnagjort og klar til en ny dag med haiking. Da vi skulle gå, kom det en eldre mann som passet på huset mens de andre var bortreist og spurte oss om vi hadde fått i oss frokost og om alt var bra. Joda, vi hadde fått i oss mat og alt var vel. Og når vi skulle til å gå igjen, så sa han at han kunne kjøre oss til utkanten med en noe ujevn engelsk. Overrasket var vi, at vi hadde fått haik før vi i det hele tatt hadde kommet oss på veien. Vi sa at det ville være kjempeflott og applauderte hverandre med tidenes raskeste haik. Mens vi lempet sekkene i bilen, hadde han hentet noe pålegg og lettere mat som vi kunne forsyne oss med. Dagen våres hadde såvidt begynt, og vi hadde allerede fått haik og forsyning av mat. Dette måtte jo bare bli en fantastisk dag!

De frivillige

De frivillige

Han som endelig stoppet for oss, skulle ikke så langt. Bare til Montendre, en liten bygd som var 15 kilometer unna. Det var mer enn bra nok for oss. Hadde blitt ganske lei av å vente på dette stedet nå. Så hver kilometer vi bevegde oss var fantastisk. Fikk aldri navnet på han, men han var en mann nærmere 40, og jobbet som massør. Noe som er ganske vanskelig å drive på med i Frankrike, siden det ikke er så vanlig å ta massasje her.

Sammol, min veiviser

Sammol Jovnna Nystad, en grepa kar fra Karasjok i en alder av 24 fant ut for et år siden at vi nordmenn klager for mye, at vi har det for godt i landet, men syter for det. Noe han var irritert over og ville gjøre noe med. Så han ville bevise at det var mulig å leve uten penger selv i disse kapitalistiske tider. Og til og med reise uten hard kapital i baklomma. Så den 13. April 2009 dro han av sted til med kun sekken og vettet sitt til Gibraltar. Og siden da har han vært innom ca 22 land, uten å bruke penger. Dere kan lese mer om han på hans blog www.eventyrsamen.com og hans videoblogg på www.youtube.com/eventyrsamen

Fra Bordeaux

Tirsdag 16. Mars.

Etter 2 haik havnet vi ved en utkjørsel noen km nord for Bordeaux. Noe som skulle vise seg å være en tålmodighetsprøve. Av tre mulige utkjøringer i rundkjøringen hvor vi hadde plassert oss, var våres utvalgte vei den minst attraktive. Var visst ingen som ville på motorveien her. Etter noen timer med venting og noe tom for vann, gikk jeg bortover mot en liten bygd plassert noen hundre meter fra oss for å fylle på flaskene. Søppelbilen som jeg hadde gått forbi når jeg hentet vann stod i fyr og flammer når jeg var på vei tilbake. Vet ikke hva som hadde skjedd, men røyken slo kraftig ut. Naboer hadde kommet til unnsetning med sine brannslokningsapparater, så flammene og røyken var under kontroll.vel ti minutter senere ser jeg brannbilen med fullt mannskap på 6 komme i full fart. Ikke så ille responstid på de gutta nei. Og nye ti minutter kommer det enda en brannbil som har en større tank virker det som. Jeg tør nesten å påstå at to brannbiler var vel mye.

Noen nye timer gikk, og mørket begynte å sige på. Så vi valgte å slå opp teltet for dagen. En hel dag, og bare noen kilometer lenger framme. Skuffende.

Hos Corinne og videre

 

Hos Corinne

Søndag 14 Mars.

Har stort sett brukt dagen til å skrive bloggoppdatering og slappe av. Huset til Corinne ryktes å være rundt 150 år gammel. Huset er fortsatt i god stand og passer perfekt med omgivelsene like utenfor bygda.
Senere på kvelden får Corinne besøk av Bruno og Nicolas, et hyggelig par med en veldig sjenert hund av rasen jeg ikke vet hva er. Vi hygget oss med diverse god mat og vin.
Bruno tilbydde seg å kjøre oss noen mil nordover, mot hvor de hadde kjøpt en villa til spottpris. Selv om det betydde at de måtte kjøre tilbake til Corinne for å hente oss. Absolutt noen hyggelige folk disse franskmennene.

Maeva og Iris

Vi ankommer Foix rundt klokken seks. mørket har begynt å sige på. Siden vi har vært så heldige med haik uten å måtte vente i flere timer, slik tilfelle var i Spania, velger vi å finne et belyst sted hvor vi kan stå med tommelen. Etter bare noen minutter stopper det en bil. Han informerer oss om at dette ikke er et bra sted å haike fra, så han tilbyr seg å kjøre oss til et mer egnet sted. Vi stopper ved en bensinstasjon som heldigvis er belyst. Dette ville vise seg at det var en ganske så god ide. Vi hadde såvidt kommet oss til rette på turstolene våres, før det hadde stoppet en bil litt lenger bak oss og tutet på oss. Vi var ganske sjokkert over at det ikke tok lenger enn 5 minutter å få haik her, i mørket til og med.

Økologisk kollektiv og esler

Christine slapp oss ved en utkjøring før Narbonne, hvor Sammol tidligere hadde haiket fra. Vi takket henne for den lange kyssen og vinket. Klokken var solnedgang, så speidet etter et sted å slå opp teltet. Sammol skjønte etterhvert at dette ikke var et helt kurant sted å hoppe av på, noe aller motorveiene overalt tilsa. Vel, var ikke noe å tenke på nå, så vi fant ly for natten ved motorveien inn mellom noen trær hvor vi ikke ville være synlig for andre. Hadde noen enkle sandwich’er til middag ikveld som Christine hadde kjøpt til oss på veien. Er litt kjedelig å ende dagen klokker 19 allerede, men er ikke noe å gjøre med det siden det er bortimot umulig å få haik når det er mørkt.

Christine fra Danmark

Etter en varm frokost med mere pasta og tunfisk kommer vi oss til det utvalgte haikestedet vi fant dagen før. Optimistisk setter vi oss ved veikanten. Skjønner etter hvert at dette ikke kommer til å gå så bra, bare par biler i minuttet, og etter tidligere erfaring så skjønner vi at dette kan godt ta hele dagen. Sammol ser på kartet etter andre utganger fra Olot. Etter litt så ankommer vi til en ny utkjørsel og ser at her er det god gjennomkjøring. Akkurat da vi skal til å plassere oss så parkerer en trailer rett på plassen våres. Jaja tenker vi og antar at han bare vil være der noen minutter. Tid for kaffepause.